HVOR VAR DU 22. JULI 2011?

" Vi var på vei mot Oslo da vi hørte om bomben i regjeringskvartalet. Jeg skjønte ikke at det var så alvorlig før jeg så bildene. Da vi var nær Oslo kom nyheten om Utøya, da klarte jeg ikke å holde igjen tårene. Jeg kunne ikke tro noe av det var sant, jeg følte meg så liten og hjelpeløs og visste ikke hva jeg kunne gjøre. Jeg hadde så lyst å stoppe det. Dagen hadde startet hjemme på Ørland med sol og fint vær, men endte i tårer og regn i Oslo. "

0

" Satt på jobb og ble spurt av en kollega om jeg så på nyhetene - sekunder senere kunne jeg svare at 'I am now!'. Ble deretter hanka inn av avdelingen innen selskapet som jobber med terrorovervåkning og brukte resten av dagen på å hjelpe dem med å orientere seg i Oslo og på å forstå hva som skjedde på Utøya. Kjente sinnet, kombinert med en hjelpesløshet stige utover hele dagen. "

1

" Sto på balkongen og pratet med en venninne i tlf når det smalt, trodde lynet hadde slått ned veldig nært. Ti minutter senere ringte hun opp og hadde hørt det var en eksplosjon, sjokkert tenkte jeg det var en bombe. Dagen ble bare verre og verre, nettavisene rapporterte skyting på Utøya lenge før det ble bekreftet. Oslo var i unntakstilstand, trafikken stilnet bare avbrutt av militærhelikoptere og ambulansehelikoptere som fløy rett over balkongen. Prøvde å finne ut om jeg hadde rett blodtype til å hjelpe. To nye sjokk på natta, 80 døde og gjerningsmannen hadde bodd i området. Alle følelsene dere har listet gikk på rundgang i tillegg til sorg over mennesker jeg ikke kjente. Sommeren var slutt den dagen. "

0

" var på ferie i huset vårt i cebu. Jeg fikk sjokk å tenkte: jeg må hjem å støtte mine landsmenn og mitt kjære land. Følte jeg var hjelpeløs her og ikke kunne bidra.Det var helt grusomt. Merket stor støtte fra filippinske medier og venner her. Merkelig situasjon...Håper aldri jeg opplever igjen "

0

" Det kom en melding i radioen. Bombe gått av i Oslo, skrekken slo i mot meg. Tv-en ble slått på, forvirrede bilder. Røyk, knust glass,personer som lå slengt som filledukker, hva skjer? Hvem, hvorfor ? Det ble verre; skyting på Utøya. Meldingene som kom var svært urovekkende. Mattheten seig innover meg, å hjelpe meg - noen går rundt å skyter vår ungdommer. Fremdeles gjør det ondt, så lenge etterpå. "

0

" Jeg var på jobb da jeg hørte det jeg trodde var tordenvær. På veien hjem snakket jeg om det forferdelige som hadde skjedd i Oslo med min beste venninne. Vi var begge alene og bestemte oss for å følge nyhetssendingen sammen. Nesten hele natten fulgte vi med. Hun mistet en god venn den dagen. Jeg har aldri følt meg mer hjelpeløs. "

0

" stod akkurat å hjalp en kunde om tripp trapp stol.Da det smalt, hele bygningen ristet og vinduen bulte inn i butikken. forsto ikke helt hva det var. løp ut og forsto med en gang. Verste var å ikke kunne hjelpe(sliter fortsatt med at jeg ikke fikk gjort noe for å hjelpe,selv nå i dag feller jeg en tåre mens jeg skriver dette) og følelsen av at bomben ikke var det eneste som ville skje denne dagen.... når vi begynte å få meldinger om skytingen visste jeg at det var den samme.... "

0

" Det var så uvirkelig. Jeg var rasende, trist og veldig veldig lei meg. Har aldri grått så mye som jeg gjorde den første uka etter den 22. Synes så veldig synd på de pårøren og jeg følte meg så maktesløs, ville så gjerne hjelpe til. Sitter her nå og gråter et år etterpå.. "

0

" Lyden av smellet sitter fortsatt i margen. Synet av skadde og de materielle ødeleggelsene har brent seg fast på netthinnen. Avmakten man følte da rapporter fra Utøya kom sitter fortsatt i, man ville så gjerne hjelpe. Dagene etterpå følte jeg bare tomhet... Sorg for de som har gått bort, hjelpesløs ovenfor de som har mistet sine kjæreste (man vil så gjerne vise sin støtte), avsky mot det forvirrede mennesket som har gjort dette (hvordan var det mulig?). Må det aldri skje igjen... "

1

" Jeg så på høyblokka da den gikk i lufta. Ett ufattelig syn, mennesker og glass ble slengt ut av blokka og området rundt. Tiden sto stille og jeg husker detaljer jeg holder for meg selv og som jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett det. Jeg skulle ikke ha stått langt til høyre eller venstre, frem eller bakover for at det hadde vært meg hadde vært skadet. Ett busskur reddet meg. Høye lyder fra alarmer og blod er det jeg husker best. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe andre mens jeg lette etter min kollega. Jeg fant henne, vi hadde stått der vinduene fra VG-bygget falt ned og ett av de landet på henne. "

0

" Hadde akkurat kommet hjem fra jobb, fikk høre på tv at det hadde vært en bombe i oslo. Jeg skjekket vg, dagbladet og alle tv-kanaler. Satt til kl 2 på natten og følgte med. Jeg var evig takknemelig for at jeg hadde gått tidlig hjem fra jobb den dagen, hellers hadde jeg blitt sendt til utøya for å hjelpe.. "

1

" Jeg var i Oslo reptilpark, da jeg plutselig kunne kjenne et sterkt trykk. Dørene smalt hardt igjen. Papegøyen der, som til vanlig sitter i 'åpent landskap', skvatt til samtidig - og flakset ned på gulvet. De fleste som var der, var mest opptatt av å hjelpe papegøyen opp i buret sitt. Jeg fortsatte å rusle rundt der, og tenkte ikke så mye mer på det som hadde skjedd. Ikke før jeg kom ut på gata, forstod jeg at noe var galt. Veien var sperret av rett ved Centrum Athletica, folk snakket om en gasseksplosjon. Vi gikk ned ved Fredensborg og Torggata. Mange butikkvinduer var knuste. Jeg ringte mamma, tenkte at de kanskje hadde hørt noe på nyhetene. De visste ingenting, heller. Tok en øl på Grønland etterpå, fortsatt ganske forvirret. 'Er dette rett tid og sted for en utepils? Hva skjer?' Det var først dagen etter at alt det grufulle ble rullet frem.. Min dypeste medfølelse til alle berørte. "

1

" Var på jobb på labben på Hennig-Olsen Is da jeg hørte nyheten på radioen, p3. Var uvirkelig og ufattelig, jeg opppfattet nok ikkke alt som haddde skjedd, og det tok lang tid før jeg skjønte alvoret. Mitt oppi dette måtte jeg hjelpe (som LO-tillitsvalgt) 10 polske jordbærplukkere som ble kastet ut og mistet jobben sin den dagen. Ble ikke så mye tid til å tenke før neste dag, lørdag 23. juli. Da fikk jeg nærmest sjokk da jeg hørte på radioen hvor ufattelig mange døde det var. Jeg kommer uansett aldri til å glemme 22. juli. Aldri! "

0

" Var på fotograferingstokt med helikopter over Rana, tok av før det smalt, og verden var forandret da vi landet noen timer etterpå. Sjokk og undring, og snart dukket alle spørsmålene opp. Skulle ønsket vi var nærmere med helikopteret, at vi kunne hjelpe de som led under tragedien på Utøya. "

0

" Var på vei til fjellet Slogen for å feire en 50 årsdag. Fikk en telefon 15.34 av en ansatt i Røde Kors som fortalte at det var en stor eksplosjon i Oslo og at det måtte være et terrorangrep. Som nestleder for Røde Kors Hjelpekorps, varslet jeg Oslokorpset umiddelbart. Satte så kursen mot Oslo. På Kvam fikk vi høre i radioen om skytingen på Utøya. Kl 0900 neste morgen var det møte i Norges Røde Kors hvor vi hadde med alle distriktene (fylkene) pr telefon. Da begynte det å gå opp for oss hvilket omfang dette ville få. Alle fylker var berørt. Senere på formiddagen var vi på Sundvollen for å hilse mannskapene som hadde jobbet der og på Utøya om natten. Det gjorde et sterkt inntrykk å høre beskrivelsene de kom med. Selv traff jeg en tidligere kollega som hadde mistet sin sønn. Samt godt venner i Norsk Folkehjelp som hadde mistet en av sine. Resten av dagen gikk med til å skaffe ressurser som båter og mannskap til søk rundt Utøya sammen med kolleger i Røde Kors Hjelpekorps. "

0

" Me var heime. Sonen min såg på Tour de France på fjernsynet. Han ropar frå stoga: 'Det har vore ein eksplosjon i Oslo' Ettermiddagen og kvelden gjekk med framom fjernsynet. Me trudde mest ikkje det me såg. I starten var alle usikre på kva som utløyste eksplosjonen og det kom ulike meldingar samstundes som ein såg direkte frå regjeringskvartalet. Då dei fyrste meldingane frå Utøya kom var det som om redsla og det uhyggjelege krabba under huda. Dei symjande ungdomane i vatnet som flykta frå det som hende der ute. Hjelpemannskap og blinkane blåljos. På eit tidspunkt slo me av fjernsynet for å skjerme dei minste borna. Var det nokon frå Tokke som var på AUF leir? Dagen etter fekk me meldinga om at klassekameraten til sonen min var sakna på Utøya. Tårene kjem berre ein tenkjer på hendingane 22.juli 2011. "

0

" Våknet brått av at min svenske venn sa det hadde vært en bombeeksplosjon i Oslo. kastet meg over nærmeste pc, og der ble jeg sittende resten av dagen.. fikk et enormt behov for å få mest mulig informasjon og få vite om de jeg kjente i Oslo ikke var skadd. 'over 80 drepte' - det var helt uvirkelig. følte meg hjelpesløs og skulle ønske jeg var næmere Norge.. "

0

" Vi skulle tidlig opp og reise langt neste morgen. På grunn av tidsforskjellen var det allerede sent da de første tekstmeldingene tikket inn, først om bomben, så om skytingen. Jeg var redd fordi vi hadde venner som var på Utøya og som vi sendte tekstmeldinger med mens de gjemte seg. Frykten for at noe skulle skje med dem var uutholdelig. Vi følte oss hjelpeløse ettersom de viktigste nettsidene var blokkerte, og fordi vi befant oss så langt hjemmefra. Det ble en søvnløs natt, og neste morgen måtte vi støtte oss på hverandre for å komme oss til neste destinasjon i et fremmed land. Kinesere vi møtte viste oss stor medfølelse i en tid hvor de selv var preget av sorg over mange tapte liv i en stor togulykke 24.juli, som myndighetene forøkte å sensurere nyheten om. Istedet var det fjeset til en nordmann som preget hovedoppslagene i Kina. "

0

" Jeg har utsikt rett mot utøva - min mor hørte smell som viste seg å være skudd. Vi så mange båter som var ute på fjorden for å hjelpe ungdommene. Det var en forferdelig hendelse "

0

" Jeg var på 37 bussen, på stoppet før regjeringskvartalet, når bomben smalt. Det er en ledd buss og jeg sto midt i leddet og kjente lufttrykket treffe meg hard i nakken. Jeg skvatt til og dukket instinktivt. Bussen ble stående og vi alle sto og så på at røyken begynte å stige, mens alarmene ulte og glasse lå knust i gatene. Jeg gikk ned for å se om jeg kunne hjelpe. Det var helt uvirkelig å se skadene. Senere gikk det opp for meg at hadde bussen vært et minutt tidligere ute, ville det vært ca 60 mennesker til som ville trengt en eller annen form for hjelp. I etterkant sliter jeg av og til med en eller annen form for reaksjon på det jeg opplevde. Når jeg senere hørte om Utøya tenkte jeg først det bare var media som overreagerte, men forsto fort at dette var en gal manns verk. "

0