HVOR VAR DU 22. JULI 2011?

" Jeg var hjemme med mann, barn og ei venninne. Jeg og venninna mi hadde lagt ut turkart utover gulvet og pekte ut steder. Så sier min mann som ser på nyhetssendingen at det har gått av en bombe i Oslo. Resten av ettermiddagen ble brukt foran skjermene. Venninna mi ringte senere på kvelden og dro meg med ut på tur. Vi gikk turen rundt naturstien, hylte opp når lemen pilte over stien, og jeg plukket og spiste modne multebær. Hverdagslige, normale og naturlige ting å gjøre, men samtidig vite at ALT var forandret. Senere tikket det inn en SMS fra fylkesmannen og kriseberedskapsgruppa kom sammen. Ingen direkte berørte i vår kommune, selvom mange hadde venner, nevøer, nieser og barnebarn på Utøya. Men det var på en merkelig måte godt å kunne gjøre noe i situasjonen. "

0

" Var hardt skadet etter sykkelulykke, ventet på operasjon når nyheten kom om bomben i regjeringskvartalet og senere angrepet på Utøya kom inn på min iPhone. Det ble full mobilisering på sykehuset, min operasjon ble utsatt og pasienter ble flyttet internt og mange sendt til andre sykehus for å gjøre plass til skadde. Det var skremmende å få inn meldingene iløpet av dagen og natten om antalle ofre. Ifra min sykeseng så jeg helikoptrene lande med ofre på helikopterdekke på toppen av parkeringshuset. Det var katasofe, men nærmest en følelse av krigstilstand - bårene ble trillet inn fra helikoptrene i stort antall - helsepersonalet jobbet med full innsats og stort pågangsmot blandet med vennlige smil og tårer - imponert ble jeg av å se hvor profesjonelt og omsorgsfullt sykepleiere og leger på Ullevål håndterte denne tragiske og forferdelige situasjonen. "

3

" Det var helt absurd å våkne i San Francisco til sms'er som håpet at vi var trygge og ikke var på jobb.... Deretter så vi bilder av mitt tidligere kontor på amerikansk tv, utbombet og ødelagt. Senere kom nyhetene om hva som skjedde på Utøya. Masse omtanke og omsorg fra amerikanerne gjorde godt i den vonde situasjonen! "

0

" Var på hytta i Finnskogen, kjørte tidlig fra jobb denne fredagen. Mens vi satt ute med gjester fra Berlin og nøt sommervarmen begynte telefonene å ringe. Min kone og jeg er begge statsansatte med jobb i Oslo sentrum. Normalt sykler vi forbi H-blokka litt før halv fire hver dag. Resten av kvelden satt jeg ved radioen. Tiden fram til neste morgen føltes som et mareritt i en glassbolle. Skjedde dette i virkeligheten, eller bare på radio? Med meldingen om antatt antall drepte lørdag morgen klarte jeg ikke å holde meg ute i skogen lenger og ba min kone kjøre meg til Kongsvinger for første tog til Oslo. Da vi svingte inn på Jernbaneplassen i Kongsvinger og så flagget på halv stang ble situasjonen virkelig for meg. Da gråt jeg. "

0

" Jeg deltok på dansecamp i Danmark, arrangert av norske Kom og Dans, da folk plutselig begynte å snakke om at noen hadde sprengt en bombe i regjeringskvartalet. Først så jeg ikke alvoret i situasjonen. Det var en helt uvirkelig følelse da jeg senere fikk sjekket nyheter på internett og sett omfanget av skadene. Senere ringte moren min fra Norge og fortalte at noen skjøt etter ungdommer på en øy utenfor Oslo. Dette var siste kvelden på campen, og skulle være siste fest og dansekveld, i stedet ble det en merkelig kveld der vi samlet oss rundt tv'n og så alle de danske tv-kanalene sende nyheter fra Norge. Det var rart å komme til Oslo dagen etter. "

0

" Jeg begynte en av mine feriedager i Kansas City med å se at en bombe hadde gått av i Oslo som breaking news på CNN. Vi fikk ikke så mye info, så jeg skjønte ikke omfanget før jeg fikk melding fra min mor om at de alle var i live. Vi satt klistret foran skjermen og byttet febrilsk mellom kanaler for å få med oss mest mulig informasjon. Når det så ble vist flere bilder, og nyheten om Utøya kom, ble situasjonen helt surrealistisk. Det var rett og slett ikke til å tro. Fra den dagen gikk det kaldt nedover ryggen min når amerikanerne spurte hvor vi var fra. Og plutselig visste de alle hvor både Oslo og Norge var. På en måte var det lettere å være så langt unna, på en annen måte vanskeligere. Det var uansett en ferie jeg aldri glemmer. "

0

" Eg sat i eit tog på veg frå Roma til Napoli då eg fekk ei melding der nokon lurte på om eg var i Oslo. Seinare fekk eg same melding om eg var på Utøya. Utan noko annan informasjon enn den eg fekk på melding var det vanskeleg å forstå situasjonen. Togturen på fem timar vart til strigråt og rådlause tilstandar. Me fekk rare blikk frå dei andre togpassasjerane, eg vil tru dei forsto i ettertid kvifor me gjorde som me gjorde. "

0

" Min sønn på 14 år og jeg hadde kom fra Mallorca rundt 12.30 den dagen og vi hadde mange timer framover i Oslo imens vi ventet på nattbussen til Hareid. Det var kaldt. Vi gikk på Grensen og bestemte oss til å gå in på Nasjonallgalleriet. Fem minutter senere, smeltet det... Der inne, ingen sa noe om den hva den forfardelig lyd var. Vi visste ingenting, helt til mannen min som var på sjøen i Sør-Stillehavet, ringte og fortalte at de ombord hadde sett tragedien på nettet. Han visste at vi skulle være hele 22/7 i Oslo, på vei hjem etter ferie. Hjemme neste dag, da jeg kunne informerere meg på media, forstod jeg situasjonen. Forfardelig og trist. "

0

" Var på veg heim frå ferie, slo på radioen og høyrde om bomba ('Her i vårt land????').Så kom forvirrande meldingar om skyting på Utøya, eg vart sint ('Ein tulling skal utnytta situasjonen for å få merksemd') Stoppa på Moi for middag, attende i bilen meir urovekkjande meldingsar: Han skaut jo på folk! Det hadde eg aldri kunna sett føre meg, og har problem med det framleis. "

0

" Slo tilfeldigvis tv'en på rett etter smellet. Kameraet var helt stille og viste bare røyk. Der og da tenkte jeg på situasjonen som en liten bagatell, men ble klistret til tv'en og pc'en da jeg etterhvert skjønte omfanget. "

0

" En spesiell ettermiddag og natt sammen med politisk og administrativ ledelse. Fulgte situasjonen minutt for minutt og fulgte med på om Oslos kommunale tjenester også fungerte i en krisesituasjon det er nærmest umulig å forutse. Stolt av kommunen og byen!!!! "

0

" Jeg var i gangen i Kafebygget og pratet i telefonen da jeg hørte skudd. I kaoset som fulgte løp jeg mot lillesalen for å komme ut på teltplassen, men det ble skutt rett utenfor. Derfor løp jeg i løpet av et brøkdels sekund inn ved toalettene og i en bås. Vi var seks stykker i en bås. Jeg var skremt og forvirret, men ble fortløpende oppdatert på situasjonen utenfra via sms. Vi rasjonerte brus og støttet hverandre så godt vi kunne helt til Delta kom inn i bygget. "

0

" Trodde - når jeg hørte den første melding på radioen i bilen - at det var en eksplosjon pga. en gassleksje. Etter å ha kommet på jobb (på NRK) skjønte jeg etterhvert at det var terror. Sporten jeg skulle være med på å sende på NRK1/NRK2, ble streamet på nette i stedenfor, og med kommentatorer som var tydelig preget av situasjonen og som også var vitebegjærlig iht. hva som hadde skjedd. "

0

" Satt på en fortausrestaurant i Granada, Spania da våre barn via mobil fortalte oss hva som hadde skjedd i regjeringskvartalet. På vei tilbake til ferieleiligheten ble vi holdt løpende orientert om situasjonen. Det var skremmende og spesielt å være så langt borte fra de en var mest glad i!! "

0

" Var på vei hjem etter ferietur til Oslo. Alle i bilen avventet situasjonen til vi kom hjem. Da ble stemningen en helt annen.. "

0

" Registrerte via nettet at en eksploson hadde intruffet i Oslo. Senere ble vi sittende lyttende til en skurrende reiseradio og hendelsesforløpet. Tok en del tid før vi virkelig oppfattet alvoret ved situasjonen. dagen etter fikk vi høre antallet drepte på Utøya og katastrofen var et faktum. Reiste dagen etter hjem til Norge og fikk sms om døde og savnede vi hadde kjennskap til. Dette preget resten av ferien. "

0

" Vitebegjærlig, forvirret, redd, trist. Det går nok ikke an å kategorisere følelsene jeg hadde i det øyeblikket jeg fant ut hva som skjedde med mine partikamerater på utøya, jeg skulle jo ha vært der selv! Jeg og samboeren min var på båtferie og hadde en rolig formiddag i båten før vi skulle ut da vi hørte på radioen hva som skjedde i Oslo. Vi fikk ikke vite så mye, så vi bestemte oss for å dra ut likevel. Det var ikke først før vi kom inn i en butikk som solgte TVer at vi forsto alvoret i situasjonen. Etter dette kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å sitte i båten og høre på radio. Jeg hadde en umettelig apetitt på informasjon som jeg ikke følte ble tilfredsstilt. Til slutt måtte vi bare distansere oss fra det hele ved å slå av radioen. Det ble for vondt, jeg sluttet ikke å gråte. Jeg hadde blandede følelser fordi jeg hadde skyldsfølelse over at jeg var glad jeg ikke var der samtidig som jeg følte på urettferdigheten av det hele. "

0

" Jeg følte situasjonen var helt fjern. Det ble det samme som da jeg første gang hørte om trunamien som rammet Japan, på tv i Norge. Da jeg så fant ut at jeg ikke kjente noen som var rammet, glemte jeg omtrent hele situasjonen før jeg kom hjem igjen 2 mnd. etter. Det er jo trist, men jeg har fortsatt ingen føleser for hendelsen. "

0

" Var heimeog laga til besøk. Høyrde om skyting i radioen, sette på TV.Den stod på då gjestene kom, alle var forvirra og var også redde. Dette måtte vera terror mot Norge.Så kjem mld om skyting på Utøya. Frykt og forvirring, kva er dette, kva vert det neste. Den eine av gjestene hadde ein son med hød stilling i Forsvaret. Pluteseleg får ho tlf frå han: 'Ja, no får vi svi fordi vi er i Afghanistan' var hans klare oppfatning av situasjonen. Det same trudde vi andre. "

0

" Jeg hadde nettopp kommet hjem fra etter-trenings øl med japanske venner og ble gjennom Facebook og NRK fortalt om en skremmende og uvirkelig situasjon hjemme i Norge. Aldri før hadde Japan vært lengre vekke og mer isolert en nå. Å gå blant mennesker, hvor fåtallet i det hele tatt viste noe som helst om situasjonen og prøve å fungere normalt var vanskelig. Det var flere netter med lite og ingen søvn, preget av uvisshet, frykt, sinne, sorg og en rekke andre følelser "

1